Den kaldeste kirken jeg noen gang har vært i

Vi fikk hver lørdag morgen stå grytidli opp og ta på oss alt vi hadde av varmt tøy og toge til vår favoritt kirke "Homeless church". Her samles de hjemløse som vil til kirke hvor de synger sammen og hører undervisning fra Guds ord. Deretter samlet vi i grupper og pratet sammen og ba for de som ønsket forbønn mens vi drakk kaffi eller kakao og spiste.

Dette var desidert det beste Jarle visste. Han glemte sted og rom...
Han virkelig elsket å samtale (ved hjelp av tolk) med de som var der og bad mye sammen med de. Den ene gangen snakket han lenge med en jevnaldrende og bad for synet hans og han ble noe bedre. Ellers bad han også om at han skulle få slippe å være så kald - og da gav Jarle han selvfølgelig jakken sin, ei lue og en bøff for at det ikke skulle stå på det vi kunne gjøre noe med.

Het var en Pastor og hans familie som var leder for denne kirka og flere frivillige som hjalp til hver søndag, både fra  uio basen og andre mennesker. Pastoren var en festlig karakter med et ekstremt engasjement og en "pinsevipp" som var så spretten at han nesten tok av. Så morsomt.

Det var noen dager det snødde, da gikk tankene ofte til de som sov under buskene i parken.

Det er fryktelig å se mennesker som lever så anderledes, men det er godt å kunne få høre på historiene deres og bry seg. Og noen ganger faktisk kunne gjøre litt for å hjelpe pa situasjonen deres.

Tusen takk til de som gav oss varmt tøy i julegaver, det var mye som ble delt ut til mennesker som trengte det.

Hei igjen, fortsatt mer om Japan....

Noe av det vi gjorde i Japan var å hjelpe uio basen i Tokyo med å lede lovsang.
De har for tiden en tanke om å sette av mye tid til lovsang og bønn for Japan.  Derfor har de ryddet bort flere av aktivitetene for å kunne prioritere å tilbe Gud og høre fra han. Da vi var i Tokyo var det bare to personer som stod for å lede alle i lovsang og de var veldig takknemlige for å selv kunne slappe av i Guds nærhet uten å lede selv.

Møtestedet var i en lånt  kirke i 4 etasje.

Andre ting vi gjorde for uio Tokyo var å undervise noe av det vi har lært på skolen. Vi hadde et seminar over to dager og det var veldig bra. Noe av det som vi underviste i var å spørre Gud hva han tenker om MEG, og så synge det ut tilbake med takksigelse. Det var flere som virkelig kjente at Gud rørte noe i dem da de sang ut hva Gud syntes om dem og jeg prata med en dame som sa at det var akurat det hun trengte da. Veldig sterkt.

Tenk sa fantastisk å få sjansen til å bety en forskjel for de som er langtids misjonærer i Japan og å oppmuntre de som
                                                          drar lasset virkelig. Jeg ser på det som en langtids invistering,
                                                          de sprer jo videre det de har opplevd.

 Vi ble godt kjent med de på basen. Vi bodde i huset som guttene bodde i - for noen kremkarer!!!! De var i alderen 23 til 30 år og helt fantastiske mennesker. .

Derick som er sønn av Japanske foreldre, men oppvokst i California.

Olivier som er fra Qubec, en fransktalende del av Canada.

Adam er sønn av Amerikanske foreldre, men oppvokst i Japan og Gift med Megumy.

Megumy er Japans og er oppvokst i Japan. Gift med Adam.

 Noen av guttene som ikke er Japanere har alerede bodd i Japan i 3 år og virkelig brenner for at menesker i Japan skulle få oppleve hvor befriende Jesus er.

Gate evangelisering, bønn og sang

Hver uke stakk alle ut på et torg for å lovsynge, be og fortelle om Jesus for de på gata. Da ble vi selvfølgelig med.

Lovsan på torget i Tokyo

Jarle lovsynger

Jentene koste seg med kameraten sin Lochlan, og han koste seg også...

Være en neste...

En av gangene vi var på torget for a evangelisere møtte vi disse kjekke karene som bodde på gata. De elsket barna og syntes det var fint å spise litt sammen med oss, og alle prøvde så godt vi kunne  å kommunisere med kroppspråk.

 

Mange i Japan forteller ikke ingen hvordan de egentlig har det, og det er vondt å høre hvor mange som tar sitt eget liv fordi de ikke fikser livet. Flere av de hjemløse mennene  har mistet jobben sin og "rømmer" derfor ut på gata uten at familien vet det. Dette gjør de istedet for å være en fjasko som ikke kan forsørge for kone og barn. Her er kulturforskjellen stor for oss. Det er vanskelig å forstå hvorfor noen velger dette fremfor å være ærlig sammen med familien sin. Æren er ekstemt viktig og det er visst bedre å "forsvinne" enn å leve med skam.